Post- og teletilsynet

Samferdselsdepartementet (SD) ba i mars 2001 Post- og teletilsynet (PT) om å få utført en ekstern utredning for å kartlegge det norske markedet for tilgang til Internett. Konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers (PWC) ble tildelt oppdraget, og rapporten ”Kartlegging av det norske Internettmarkedet” ble presentert 5. september i fjor. Formålet med rapporten var å få kartlagt om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, det foreligger forhold som antas å være til hinder for utviklingen i Internettmarkedet.

PT sendte rapporten på høring den 17. september 2001 med høringsfrist 5. november. Hensikten med høringen var å få inn synspunkter på om konkurransesituasjonen i markedet for tilgang til Internett, slik at det bidrar til å realisere sentrale telepolitiske målsetninger om gode og rimelige teletjenester. Innspillene vil være en viktig del av grunnlaget for å vurdere om det eventuelt er behov for regulering for å sikre samfunnsmessige interesser.

23 organisasjoner har avgitt høringssvar som inneholder kommentarer til høringsbrevet og rapporten. Dette er:

PWC identifiserte i sin rapport 172 ISPer i Norge. Høringsbrevet ble sendt til alle disse med unntak av noen få vi ikke fant adressen til. I tillegg har høringsbrevet og rapporten vært tilgjengelig på PTs hjemmesider. PT har likevel bare fått høringssvar fra fire ISPer; Telenor, UPC, NextGenTel og Tele2. At det er mottatt så få tilbakemeldinger fra ISPene er selvsagt en svakhet som får konsekvenser for dette høringsnotatet. Denne svakheten forsterkes av at det er fire store ISPer som har svart. Videre kan ikke PT se at noen av høringsinstansene kan sies å være bransjeorganisasjon for ISPene.

Lov 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon (teleloven) omfatter all telekommunikasjonsvirksomhet, jf telelovens § 1-1. Lovens § 1-6 bokstav a), c) og d) definerer henholdsvis telekommunikasjon, teletjeneste og telenett. En teletjeneste er "et tilbud i næringsøyemed om formidling av telekommunikasjon helt eller delvis ved hjelp av overføring i telenett, som ikke er kringkasting ”. Videre fremgår det av bokstav e) hva en offentlig teletjeneste er.

Internett er kort fortalt et ”nettverk av nettverk” eller noe mer presist; et globalt telenett for elektronisk kommunikasjon som, sammensatt av en mengde ulike nett med ulike egenskaper, benytter TCP/IP-protokollen.

En dataoverføringstjeneste er overføring av digitale signaler mellom definerte grensesnitt. Internett-baserte tjenester er dataoverføringstjenester, der nettet håndterer transporten av datasignalene, mens utstyr og programvare står for innhold og presentasjon i form av lyd, grafikk o.l.

Sett i forhold til virkeområdet og de definisjoner som anvendes i telelovgivningen, må derfor Internett-baserte tjenester, deriblant tilgang til Internett, regnes som teletjenester som reguleres av teleloven. Det er derfor spesielt bestemmelser i telereguleringen om ”tilbud om offentlig teletjeneste” som vil være relevante i denne sammenheng.

Kapittel 2 i teleloven regulerer konsesjonspliktig virksomhet. Offentlig teletjeneste, deriblant tilgang til Internett, er ikke konsesjonspliktig og får derfor ikke anvendelse på tilgang til Internett. Med noen få unntak regulerer derimot kapittel 3 i teleloven tilgang til Internett. I denne sammenheng er det kanskje spesielt §§ 3-1 og 3-5 som er interessante.

Videre finnes det i forskrift 12. mai 1997 nr. 1259 om offentlig telenett og offentlig teletjeneste (offentlignettforskriften) en del bestemmelser som regulerer offentlige teletjenester og derfor også tilgang til Internett. Av særlig interesse er §§ 2-4 og 2-10.

I flere av spørsmålene i høringsbrevet bes det om en tilbakemelding om tiltak som for eksempel vil øke tilgjengeligheten av Internett-tilgang eller stimulere bruken av e-handel. Flere av forslagene i høringsbrevene er av en slik art at de ikke kan gjennomføres i form av rettslige påbud eller forbud. Disse forslagene må gjennomføres på andre måter, som for eksempel gjennom offentlig tilretteleggelse. Det kan være gjennom selv å være en aktiv bruker, informasjonskampanjer og eventuelt gjennom økonomiske virkemidler. Slike forslag vil ikke bli behandlet nærmere av PT i dette dokumentet.

I høringsbrevet fra 17. september 2001 er det stilt opp 12 spørsmål som høringsinstansene kunne svare på. Den samme systematikken er valgt i dette notatet. Under hvert spørsmål er det tatt inn relevante argumenter og kommentarer fra PWC-rapporten, høringsinstansene og PT. I tillegg er det pekt på mulige hjemler der rettslig regulering kan være aktuelt.

De fleste høringsinstansene følger systematikken i høringsbrevet, slik at høringssvarene gis under hvert enkelt av spørsmålene i høringsbrevet. Innledningsvis er det i noen av høringssvarene gitt en generell tilbakemelding. PT vil følge en tilsvarende systematikk i sin behandling av høringssvarene. Etter hvert punkt kommenteres det rettslige grunnlaget.

Teleplan mener generelt at det ikke er behov for å regulere Internett-markedet spesielt. Derimot er det behov for en overordet regulering som omfatter hele IKT- og mediesektoren. Den generelle trenden er at disse områdene konvergerer, og at én enkelt aktør befester sin dominerende stilling innen alle deler av denne sektoren.

Barne og familiedepartementet påpeker at det er viktig med god og likeverdig nettilgang i hele landet. De er derfor bekymret for at det synes som om utbygging av bredbånd begrenses til tett bebygde strøk.

Uninett mener Norge trenger en ny telemodell, der man skiller mellom brukerstyrte fibernett innen hver kommune, og fjernnettet som skal binde alle norske kommuner sammen. Kommunene bør planlegge og bygge dette fibernettet, men alle interesserte bør inviteres. Tradisjonelle teleoperatører vil levere fjern-nettjenester frem til et lokalt samtrafikkpunkt.

Telenor mener rapporten fokuserer for ensidig på ISP-segmentet. Rapporten burde fokusert mer helhetlig og som et minimum på aksess-, ISP-, innholds-segmentet, samt globale tilbydere. Mener at det ikke er behov for regulering i dag. Videre understrekes det at norske myndigheter uansett bør vente med en regulering til EU er ferdig med sitt arbeid.

AAD ser det som hensiktsmessig at telemyndighetene etter hvert tar i bruk og tilpasser seg konkurransebegreper som brukes i konkurranseretten.

NORTIB mener det kan være gode grunner til å regulere Internett på linje med annen telekommunikasjon.

DND mener Internett ikke underlegges egen, sektorspesifikk regulering, men at det bør omfattes av den generelle teleloven. Internett bør imidlertid vurderes særskilt i forbindelse med det forventede nye rammeverket for regulering av elektronisk kommunikasjon.

a) Er det behov for registrering av tilbydere av tilgang til Internett, og hvilke fordeler og ulemper ser aktørene som følge av eventuell registreringsplikt?

Det kan tenkes flere typer registreringsordninger. Ordningen kan være tvungen eller frivillig. En registreringsplikt kan for eksempel være begrenset til at ISPen bare må informere myndighetene om at de tilbyr Internettaksess eller innebære mer omfattende plikter, som årlig innsendelse av opplysninger om virksomheten. Kostnader og annen ressursbruk både hos aktørene og myndighetene vil variere med ulike ambisjonsnivå. Mye ressursbruk på myndighetssiden, vil måtte finansieres. Det kan f. eks. gjøres ved at ISPen betaler et årlig gebyr. Flere av høringsinstansene er til en viss grad positive til en registreringsordning. Andre er udelt negative. Mange uttrykker skepsis til en ordning som vil innebære mye ressursbruk (arbeidskraft og evt. gebyrer) fra aktørene i bransjen.

- Gir myndighetene oversikt over hvilke aktører som finnes i markedet. Dette gjør det lettere for myndighetene å informere aktørene bl.a. om regulatoriske aspekter. Videre blir det enklere for myndighetene å innhente informasjon. Dette kan bidra til at myndighetenes regulering blir mer hensiktsmessig og ”skreddersydd”.

- Det er ressurskrevende for myndighetene å opprette og opprettholde et ISP-register (172 ISPer ble identifisert i PWC-rapporten).

- Fusjoner, konkurser, unnlatelser av å registrere seg og lignende vil lett føre til at registeret er vanskelig å holde oppdatert. [1]

Telelovens § 3-1, annet ledd; SD kan i forskrift fastsette at ISPer skal være registreringspliktige.

- Frivillige registreringsordninger som innebærer at for eksempel PT har en liste over ISPer. Listen vil ikke være fullstendig, men vil heller ikke utgi seg for å være det. Men mange ISPer vil sannsynligvis velge å stå oppført hvis de vet at de vil motta informasjon om regulatoriske aspekter, at listen legges ut på PTs hjemmeside og/eller at registreringen er gratis.

- Uninett har for eksempel oversikt over ISPer som er tilkoblet NIX, samt over de ISPer som har peeringavtaler. [2]

PT er av den oppfatning at de fordelene en tvungen registreringsplikt for ISPene vil kunne gi, neppe vil oppveie ulempene. PT anbefaler derfor ikke å pålegge ISPene en registreringsplikt.

En frivillig registreringsordning kan derimot anbefales. En slik ordning bør i så fall sees i sammenheng med punkt 3-2 e om en sentral informasjonsdatabase. Gjennom utprøvning av en frivillig ordning, vil man kunne skaffe seg erfaringer med om dette vil gi tilstrekkelig incitament for aktørene til å bidra med relevante opplysninger. Dersom en senere evaluering skulle vise at så ikke er tilfelle, får man eventuelt vurdere å ta i bruk rettslige virkemidler.

Siden det i dag eksisterer en registreringsplikt i offentlignettforskriftens § 2-2 er det likevel naturlig at denne ordningen vurderes nærmere mht spørsmålet om registreringsplikt for ISPer.

b) Er det behov for regulatoriske tiltak for å øke tilgjengeligheten av Internett-tilgang?

Å ”øke tilgjengeligheten” kan bety to ting. Det kan for det første bety at flere tar i bruk Internett. Alternativt kan det å ”øke tilgjengeligheten” bety at man kan koble seg til Internett på flere forskjellige måter, for eksempel via fast telefonlinjen, via mobilnettet eller via kabel TV-nettet. Siste alternativ blir ikke behandlet nærmere her.

I dag har 70 % av privatmarkedet og 90 % av bedriftsmarkedet tilgang til Internett i Norge. Disse tallene gir den høyeste tilgangen til Internett i Europa.

Høringsinstansene foreslår ingen regulatoriske tiltak for å øke tilgjengeligheten. Så godt som hele det norske folk har mulighet for å skaffe seg tilgang til smalbånds Internett. Kundene kan velge mellom frisurf-løsninger og flere andre former for abonnement.

For å få tilgang til Internett er det nødvendig å ha en terminal (som oftest en PC), et modem, en aksess til telenettet og en avtale med en ISP om tilgang til Internett. I følge rapporten har 72 % av de norske husstandene PC. Av de som ikke har PC planlegger 12 % å skaffe seg PC det neste året. Dersom dette medfører riktighet, betyr det at rundt 75 % av husstandene i Norge vil ha en PC tilgjengelig i løpet av 2002. PWC anfører i rapporten at dette derfor kan tyde på metning i markedet for PCer.

For bedriftsmarkedet har tilnærmet alle bedrifter med over 5 ansatte PC. Siden Internett-tilgang som oftest er avhengig av en PC, betyr dette at heller ikke tilgjengeligheten for Internett-tilgang sannsynligvis verken kan eller vil øke noe særlig det neste året.

Andre grunner rapporten nevner til at det kan være vanskelig å få en større del av befolkningen til å bruke Internett, er at ikke alle ønsker å bruke Internett. For privatmarkedet kan dette skyldes at denne del av befolkningen ikke er overbevist om at Internett skaper merverdi i noen form, at Internett oppfattes som vanskelig å bruke eller fordi man er bekymret for sikkerheten.

Et ytterligere moment er at de største kostnadene målt i kroner ved tilgang til Internett, er kjøp av PC. Utstyrsspørsmålet synes derfor som en hindring for økt Internett-tilgang.

For bedriftsmarkedet anføres det i rapporten bl.a. følgende barrierer mot bruk av nettet; tapt arbeidstid ved bruk og for få fordeler. I tillegg nevnes sikkerhetsspørsmål som risiko for hacking, virus m.m. Det siste behandles nærmere under punkt 3.2 bokstav k) og l).

Med unntak av sikkerhetsaspektet, kan ikke PT se at dagens telelovgivning hjemler til å regulere disse barrierene for tilgang til Internett. PT kan heller ikke se at det er ønskelig å regulere dette i telereguleringen. Sikkerhetsaspektet behandles nærmere i punkt 3.2, bokstav k) og l).

Tilgangen til smalbånds Internett i Norge anses som god nok. Etter PTs oppfatning er derfor ingen regulatoriske tiltak nødvendig på dette området.

Av rapporten fremgår det at for privatmarkedet har 37 % av Internettbrukerne har handlet på nettet minst en gang. 44 % av bedriftsmarkedet har bestilt varer og tjenester over nettet det siste året. Gjennomsnittlig kjøp på nettet for privatmarkedet er i Norge ca 280,- kroner i måneden, mens tallet for Europa er 190,- kroner. Også dette er ledende i Europa.

Videre fremgår det av rapporten at mange potensielle kunder forlater nettstedet før de har bekreftet kjøpet. Dette skyldes ofte at funksjonaliteten er for lite brukervennlig. Et eventuelt tiltak for å forbedre funksjonaliteten ligger utenfor vårt ansvarsområde.

Høringsinstansene uttrykker generelt skepsis til regulering av bruken av e-handel, men har en positiv holdning til det offentlige som tilrettelegger. For å stimulere bruken av e-handel har noen av høringsinstansene pekt på følgende momenter:

PT kan ikke se at dagens regelverk gir mulighet til at e-handelsvirksomheter skal pålegges å måtte godkjennes før de kan starte opp med e-handel. Heller ikke innføring av sikre betalingssystemer, cybervaluta, økning av kapasiteten i nettet eller kundetilpassede løsninger finnes det regler om i telereguleringen. PT kan heller ikke se at det vil være hensiktsmessig å innføre noen av disse ordningene. Uansett ligger dette ikke innenfor vår ansvarsområde.

I høringssvarene pekes det også på at det er viktig med velfungerende distribusjonskanaler. I dette ligger det bl.a. at distribusjonsnettet for fysiske varer må fungere. I dag er det åpent for alternativ levering av pakker fra andre firmaer enn Posten. Dette gjør det mulig for e-handelsvirksomheter, men også for kundene, å velge distribusjonsfirma for varene som skal sendes kunder. Når man bestiller varer på Internett, kan man ofte velge mellom hjemkjøring, henting på postkontoret eller i nærbutikken. Det er rask utvikling på dette området.

Av rapporten fremgår det at når det gjelder privatmarkedet, er 31 % bekymret for sitt privatliv når de benytter Internett. I dette ligger det at man for eksempel er bekymret for at ”feil” personer skal få tilgang til personlig informasjon, samt redsel for å bli sporet eller overvåket. Økt sikkerhet for sluttbruker vil derfor kunne skape større tillit for sluttbrukerne og dermed stimulere til økt bruk av e-handel. Videre fremgår det at usikkerheten knyttet til misbruk av privat informasjon øker med økt erfaring med Internett. Se mer om dette under punkt 3.2, bokstav k) og l).

Generelt vil PT bemerke at økt bruk av elektroniske signaturer forventes på noe sikt medvirke til å stimulere e-handelen. Elektroniske signaturer er et verktøy som vil kunne øke tilliten til netthandel blant sluttbrukerne. Egenskapene til elektroniske signaturer vil bidra til å gjøre det sikrere å handle på nettet, noe som igjen kan føre til økt bruk av e-handel. Offentlig godkjennelse for utstedelse av kvalifiserte elektroniske sertifikater er allerede innført. PT er tilsynsorgan på dette området, jf lov av 15. juni 2001 om elektronisk signatur

Videre fremgår det av PWC-rapporten at den viktigste barrieren for de bedriftene som ikke har omsetning fra bestillinger mottatt via Internett, er at bedriftens varer og tjenester rett og slett ikke er egnet for salg via Internett. Øvrige barrierer er blant annet for lite kundepotensial og dårlige muligheter til å yte kunden service. Disse barrierene lar seg ikke løse gjennom telereguleringen.

Med unntak av sikkerhetsaspektet, kan ikke PT se at det finnes hjemler i telelovgivningen til å regulere de nevnte momentene. Sikkerhetsaspektet behandles nærmere i punkt 3-2 k og l.

PT mener det ikke er behov for ytterligere tiltak i telereguleringen for å stimulerer bruken av e-handel. Når det gjelder tiltak for å øke sikkerheten og dermed tilliten, se punkt 3.2, bokstav k)

d) Er det behov for regulering av måten tilgang til Internett tilbys til bedrifter og forbrukere på?

Flere høringsinstanser nevner generelt at kobling mellom tjenester og bindingstider, såkalt ”bundling”, er uheldig. Ikke overraskende er imidlertid store aktører som bl.a. Telenor og Tele2 negative til regulering av dette.

Dette spørsmålet har flere sider. PT vil i det følgende behandle koblingssalg og bindingstider separat.

- Kan for etterspørrer være en fordel å knytte flere produkter sammen på grunn av nær sammenheng mellom produktene

Kan begrense valgmuligheter for sluttbruker og dermed redusere konkurransen (innlåsningseffekt)

- Kan på sikt føre til at priser avviker fra faktiske kostnader i produksjonen [4]

”Bundling” er i første rekke et problem der det eksisterer en tilbyder med markedsmakt. Telemarkedet består av flere ulike delmarkeder. I enkelte av delmarkedene kan konkurransen være sterkt begrenset, mens andre områder er preget av et stort antall nyetableringer og sterkere konkurranse. Koblinger mellom ulike virksomhetsområder eller mellom ulike produkter og tjenester kan i noen tilfeller representere et konkurransemessig problem, ved at markedsmakt overføres fra ett delmarked til et annet. Et eksempel på dette oppstår når en aktør nekter å selge et produkt som er lite konkurranseutsatt, dersom ikke kunden samtidig kjøper et annet produkt der konkurransen er sterkere. Dette kan redusere konkurranseintensiteten, fordi det blir mindre attraktivt å etablere seg som konkurrent.

For eksempel kan nevnes tilbud av Internettaksess sammen med e-postadresser og en egen hjemmeside. Videre kan det nevnes salg av PC med rabatt under forutsetning at man binder seg til én ISP eller at man ved tilknytning til en ISP får tilgang til innholdstjenester man ellers ikke ville fått.

- Sluttbrukere kan gå glipp av nye tjenester ved at de er bundet til eldre tjenester.

Telelovens § 1-3, bokstav a), d) og g). Formålsbestemmelsen er i seg selv ingen hjemmel for inngrep overfor uønsket atferd fra operatørenes side, men gir viktige tolkningsmomenter ved anvendelse av andre bestemmelser som fastsetter rettigheter/plikter, evt. bestemmelser som hjemler adgang til å fastsette rett/plikt gjennom vedtak (forskrift eller enkeltvedtak).

Det finnes neppe hjemler i telelovgivningen utover formålsbestemmelsen. Forbrukermyndighetene har imidlertid hjemmel til å gripe inn i en del tilfelle i medhold av markedsføringslovens (mfl.) §§ 4 og 9a.

Mfl. §§ 4 og 9a er dog begrenset til å gjelde næringsdrivendes tilbud til forbrukere. Forbrukerombudets kompetanse er også begrenset til å ivareta hensynet til forbrukerne. Koblingssalg på telemarkedet skjer ikke bare overfor forbrukere, men også overfor næringsdrivende (andre operatører, videreselgere og sluttbrukere).

I tillegg har konkurransetilsynet sannsynligvis hjemmel i konkurransleloven § 3-10.

PT får stadig flere saker til behandling der koblingssalg og bindingstider er tema. Foreløpig omhandler sakene i første rekke problemstillinger knyttet til tradisjonell telerett og ikke spesielt til ISP-markedet. Vi har derfor foreløpig ikke nok kunnskap om omfanget av problemet på Internettområdet. I første omgang bør PT ha et fokus på hvilke problemer koblingssalg og bindingstider foranlediger i markedet og opparbeide bedre kompetanse på området. PT bør i den sammenheng styrke samarbeidet med forbrukermyndighetene og konkurransetilsynet.

e) Oppleves det et behov for en sentral informasjonsbase for sammenligning av produkter og priser?

De fleste av høringsinstansene, er positive til en sentral informasjonsbase. Det pekes imidlertid på at en slik database medfører en del utfordringer (se under om ”ulemper”). Det nevnes flere muligheter når det gjelder hvem som eventuelt bør drive en slik base. Høringsinstansene kommer også inn på ulike roller for myndighetene.

- Sluttbrukere får bedre grunnlag for å velge riktig produkt til best mulig pris

1. En aktiv rolle for PT der slik informasjon f. eks. inngår i ”Telepriser.no”, som PT for tiden utarbeider. Av hensyn til oppdateringen, kan det f. eks. stilles krav til aktørene om at d sender full pris- og produktinformasjon til PT samme dag som tilbudet lanseres.

2. Myndighetene kan alternativt ha en rolle som mer passiv tilrettelegger, f. eks. med tilbud av en sentral base/portal med informasjon om Internett og bruken av det med linker til tilbyderens hjemmesider.

3. Myndighetene lar markedet fortsette med å ha informasjonsansvaret alene, jf. f.eks. Telenors

Teleloven §§ 3-5 og 9-2 antas å hjemle adgang til å kreve den nødvendige informasjon fra aktørene og offentliggjøring av denne.

Myndighetene bør tilrettelegge for en informasjonsdatabase, jf. punkt 1. I løpet av 2002 forventes ”Telepriser.no” å være tilgjengelig når det gjelder priser for mobil og fastnett. Meningen er at denne databasen også skal inneholde opplysninger om priser for tilgang til Internett.

f) Er det enighet om de vurderingene og konklusjonene som kommer fram i rapportens del 4?

Av rapporten fremgår det at 4 av 6 kjennetegn for effektiv konkurranse er tilstede i det norske ISP-markedet. De fleste av høringsinstansene er enige i vurderingene og konklusjonene.

PWC-rapporten konkluderer med at for privatmarkedet er konkurransen godt utviklet og for bedriftsmarket konkurransen velutviklet. I høringen fremheves at Telenors store markedsandel er problematisk.

Rapporten identifiserer 172 ISPer. Videre fremgår det at de fire største ISPene i sum har 75 % av privatmarkedet og 70 % av bedriftsmarkedet.

6 selskaper er vurdert i rapporten. Selskapene ble først vurdert ut i fra lønnsomhet for hele selskapet og deretter ut i fra lønnsomheten kun for ISP-virksomheten. Det var bare Telenor og Tele2 som hadde lønnsomhet for hele selskapet. Resten av selskapene var ulønnsomme. I vurderingen av lønnsomhet kun for ISP-virksomheten, var ingen av selskapene lønnsomme. Rapporten konkluderte også med at ISPer med fast forvalg har større inntekter enn ISPer uten fast forvalg.

Konkurransetilsynet påpeker i høringen at manglende lønnsomhet i seg selv ikke er en indikasjon på manglende konkurranse. Lave profittmarginer kan tvert i mot være en indikasjon på at konkurransen fungerer.

Differensiering av produktene er viktig for ISPene for at kundene skal kjøpe produktet. Differensiering kan skje i form av korte leveringstider, peering, prisdifferensiering, merkevare, god kundeservice og lignende.

Av rapporten fremgår det at ISPene etterlyser ”Service Level Agreements”(SLA) knyttet til bl.a. LLUB [8] tjenester, fordi disse avtalene styrer kvaliteten i leveransene. I dag foreligger ingen slike avtaler. Det er spesielt leveringstidene som oppleves som problematisk. PT er klar over problemstillingen, og dette er noe av det som vurderes i arbeidet knyttet til tilsyn med Telenors tilbud om tilgang til aksessnettet for konkurrentene (operatøraksess). Dette tilsynet omfatter blant annet gjennomgang av avtaler og inngrep i konkrete konflikter. Tilsynsarbeidet har også omfattet utarbeidelse av vilkår for delt linjeaksess og delt aksess, hvor Telenor ikke tidligere har hatt et tilbud.

I PWC-rapporten fremgår det at dagens praksis for peering oppfattes som ryddig av ISPene.

- Det er viktig at en ISP får peere med andre ISP'er i Norge for å oppnå lavest mulige aksesstider.

- En peeringavtale kan inngås med andre som er tilknyttet NIXene [10] . Dette er gratis, og enkelt å etablere. Tilknytning til NIX belastes med en årlig avgift.

- Mindre ISPer kan få problemer med å inngå peeringavtale med større aktører på grunn av "ensidig trafikk".

- Sentralt plasserte NIXer i Oslo betyr økte linjekostnader for de aktørene som er plassert utenfor Oslo.

Mindre aktører utenfor Oslo må, for å få tilgang til NIXen, inngå avtale med Telenor. Flere har i høringen vært misfornøyd med disse avtalene. Etablering av flere NIXer kan avhjelpe dette noe, fordi kostnadene de mindre ISPene har med tilknytning til NIXen vil kunne reduseres. Kostnadene med linjeleie blir lavere jo nærmere tilknytningen er til NIXen. Etablering av flere NIXer regionalt er under etablering [11] .

Rapporten fremhever at prisene på Internett-abonnement har vært stabile de siste årene. Introduksjonen av gratis abonnement har imidlertid medført at mange har gått over til dette. Videre påpekes at minuttprisene på oppringt aksess har sunket betraktelig.

Som nevnt fører PT tilsyn med Telenors tilbud om tilgang til aksessnettet for konkurrentene (operatøraksess). Tiltak utover dette kan ikke PT se er naturlig på det nåværende tidspunkt.

g) Finnes det andre barrierer for virksom konkurranse i ISP-markedet enn dem som er nevnt i rapportens del 4?

Høringsinstansene nevnte følgende andre barrierer for virksom konkurranse i ISP-markedet:

I Telenors prispolitikk for samtrafikk, LLUB, ADSL-videresalg og operatøraksess;

Telenors priser på samtrafikk og operatøraksess er noe PT kontinuerlig jobber med.

I offentlignettforskriften § 2-15 forbys kryssubsidiering fra ene- eller særrettsvirksomhet innen andre områder til telekommunikasjonsvirksomhet. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid ikke kryssubsidiering mellom forskjellige delområder innen teleområdet. PT er imidlertid noe usikker på omfanget av det anførte problemet. I første omgang bør konkurransetilsynet holdes orientert.

E-postadresser bestilles normalt gjennom den ISP-leverandøren man har knyttet seg til. [12] Dersom man ikke har eget domene, men benytter ISPens domene, må man ved skifte av ISP også bytte e-postadresse. [13] Dette vil selvfølgelig kunne medføre praktiske ulemper for brukeren, i form av endring på brevark, visittkort o.l. Dette er en barriere, men det er teknisk vanskelige å gjøre noe med dette. Har man derimot fått e-postadressen fra en annen registerenhet, for eksempel fra Hotmail.com, kan adressen beholdes ved skifte av ISP. Når det gjelder domenenavn, vil en organisasjon kunne ta med seg domenenavnet og e-postadressene knyttet til domenet ved bytte av ISP. Skiftekostnadene vil i dette tilfellet bestå i det å implementere domenenavnet hos den nye tilbyderen. Dette er etter PTs oppfatning ikke noen stor barriere.

h) Er det hensiktsmessig å innføre bruksuavhengig prising [14] ut i fra målsettingen om å øke bruken blant lette brukere og bidra til at flere tar i bruk Internett?

Rapporten fremhever at det ikke primært er prisen, men tilbudet av nye tjenester som vil være den viktigste driveren for økt bruk av Internett. Mange nye tjenester er imidlertid avhengige av høy kapasitet. Tjenestetilbudet vil derfor i noen grad avhenge av utbyggingen av bredbåndsutbyggingen. Høringssvarene er i stor grad enige dette.

Det eksisterer i dag tre forskjellige modeller for prising av tilgang til Internett;

Bruksuavhengig prising innebærer at abonnenten betaler en fast pris pr. måned uavhengig av bruken. Denne modellen brukes i dag for ulike bredbåndstilbud. [15] , for eksempel ADSL. Volumbasert prising betyr at man betaler for størrelsen på overført datamengde.

Når det gjelder privatmarkedet, er den minuttbaserte prisingsmodellen mest utbredt. Hele 49 % av dette markedet er oppkoblet via ISDN (smalbånd) Også for bedriftsmarkedet er den minuttbaserte modellen mest brukt.

De fleste av høringsinstansene er negative til innføring av bruksuavhengig prising. PT redegjør under for de fordeler og ulemper som ble reist av høringsinstansene.

- Gir sluttbrukerne et nytt alternativ i tillegg til den minuttbaserte modellen som råder i dag

- Gir forutberegnelighet ved at sluttbruker lettere får oversikt over sine Internett-kostnader

- Kan ha positiv innvirkning på bredbåndsutbyggingen( se punkt 3.2 bokstav l)).

- I begynnelsen kan en innføring av bruksuavhengig prising medføre kapasitetsproblemer i trafikkavhengig utstyr i sentralene i telefonnettet, inntil nettet eventuelt blir dimensjonert riktig (se punkt 3.2 bokstav j).

- Kan føre til en lite effektiv bruk av nettet ved at mange vil la Internettforbindelsen være oppkoblet uten at de faktisk er på nettet.

- At Internettforbindelsen står mye oppkoblet, medfører økt risiko for innbrudd på PCen.

- Kan ha negativ innvirkning på bredbåndsutbyggingen (se punkt 3.2, bokstav l)).

PWC mener bruksuavhengig prising trolig vil gi noe økning i Internettbruken, men er usikre på omfanget. De internasjonalt sett lave minuttprisene i Norge kan gjøre at økningen man har sett for denne prisingsmodellen i Storbritannia, kan bli vesentlig mindre i Norge. Dette er erfaringen fra bruksuavhengig prising i Tyskland, som også har lave minuttpriser. For at bruksuavhengig prising skal øke bruken blant ”lette” brukere og bidra til at flere av disse tar i bruk Internett, må det for det første undersøkes hvor mange sluttbrukere som vil prøve det nye tilbudet, og dernest i hvilken utstrekning disse brukerne vil bidra til å oppfylle den nevnte målsetningen.

Markedskreftene, dvs. tilbud og etterspørsel, vil avgjøre i hvilken grad den bruksuavhengige prismodellen vil bli tatt i bruk. Hvordan markedet vil reagere, avhenger av flere ting. En viktig faktor, foruten kapasiteten, vil være sluttbrukerprisen Telenor [16] vil ta for et slikt tilbud. Er prisen lav, vil flere sannsynligvis benytte seg av tilbudet. Videre vil etterspørselen være avhengig av alternative tilbud for tilgang til Internett. For eksempel vil prisen for tilgang til Internett via oppringt aksess basert på minuttpris, samt pris og kapasitet for tilgang til Internett via ADSL, ha stor betydning.

Sluttbrukerprisen vil på sin side antagelig være avhengig av de kostnadene Telenor har i forbindelse med utviklingen av et tilbud om Internett-tilgang med bruksuavhengig prising. PT vil anta at det ville være naturlig at Telenor ved et eventuelt pålegg om tilbud om bruksuavhengig Internettilgang, får dekket sine kostnader for bl.a. oppgradering av trafikkavhengig utstyr, samt gis anledning til å ta en rimelig fortjeneste. Telenor nevner i sitt høringssvar at et pålegg om tilbud av bruksuavhengig prising kan føre til millioninvesteringer. Hvis trafikkøkningen blir dramatisk, hevder Telenor at det må investeres et 3-sifrete millionbeløp, kanskje mer. Trafikkøkningen er igjen avhengig av hvor mange som vil benytte seg av et tilbud om bruksuavhengig prising. Antallet som vil benytte seg av tilbudet er igjen avhengig av prisen de må betale. Det er vanskelig å si hvor store kostnader Telenor vil ha og derfor problematisk å anslå hva den faste prisen vil komme til å ligge på ved innføring av denne prismodellen.

Etterspørselen etter et tilbud om bruksuavhengig prising vil som nevnt over også være avhengig av alternative tilbud om tilgang til Internett. Det billigste ADSL-abonnementet fra Telenor, uten rabattordninger, koster i dag kr 450,- i måneden. I tillegg kommer etableringsprisen på kr 1.995,- (for gjør-det-selv-pakken er etableringsprisen kr 495,-). Fordeles etableringsprisen på ett, år vil dette tilsvare ca kr 600,- i måneden (for gjør-det-selv-pakken blir prisen i underkant av kr 500,- i måneden). Det betyr at et tilbud om bruksuavhengig prising må ligge godt under kr 600,- i måneden. Blir prisen for den bruksuavhengige modellen liggende nær dette beløpet, må man anta at de fleste vil benytte seg av muligheten av å betale litt mer og samtidig få tilgang til Internett via bredbånd, som gir større kapasitet. Rapporten viser til at spesielt husholdninger ønsker høyere kapasitet, noe som betyr at etterspørselen etter bredbåndsløsninger vil øke og etterspørselen etter tilgang til Internett via smalbånd minke eller avta. Det bør i denne sammenheng nevnes at PWC-rapporten fremhever at det forventes en signifikant nedgang i de månedlig bredbåndsprisene de neste årene. Det kan bety at prisen på den billigste ADSL-tilknytningen som i dag koster kr 600,-, også vil bli redusert. Når det gjelder ADSL-tilknytningene har de allikevel i dag den begrensing at ikke alle husstander og bedrifter kan få en slik tilknytning. Bare de som bor i en viss avstand fra en sentral vil ha denne muligheten.

Et annet alternativt tilbud til bruksuavhengig prising, er bruksavhengig prising via oppringt aksess basert på minuttbasert prising. En sluttbruker som er oppkoblet i Telenors nett, vil i dag som oftest betale kr 0,14 pr. minutt. Med dagens lave ringepriser i Norge, vil en bruksuavhengig prismodell sannsynligvis bare lønne seg for de ”tunge” brukerne av Internett. Og selv for mange tunge brukere vil det være mer attraktivt å migrere til en bredbåndsaksess enn til en smalbåndsaksess med fast pris. En "lett" Internettbruker som benytter Internett til surfing og henting av e-post, og ikke tyngre nedlasting av filmer og musikk, vil kunne tjene på å beholde sin oppringte forbindelse og belastes pr. minutt. Dette støttes av flere av høringsinstansene.

Et av formålene med en eventuell innføring av bruksuavhengig prisingsmodell, er å øke bruken av Internett. PWC-rapporten konkluderer med at en bruksuavhengig prisingsmodell antakelig vil føre til at bruken øker noe. Det er imidlertid viktig å merke seg at selv om denne prismodellen kan medføre en viss økning i den faktiske bruken av Internett, så er det mulig at modellen også vil medføre at den tiden PCen står oppkoblet uten at noen faktisk er på nettet, vil øke betraktelig. En kontinuerlig oppkobling gjør som tidligere presisert også systemene mer sårbare, og den totale kapasiteten i nettet blir mindre.

PT kan derfor ikke se at målet om å øke bruken av Internett blant ”lette” brukere i tilstrekkelig grad blir oppfylt gjennom en eventuell innføring av bruksuavhengig prising.

Når det gjelder spørsmålet om flere vil ta i bruk Internett ved innføring av denne modellen, er dette behandlet generelt under punkt 3.2 bokstav b). PT kan ikke se at en bruksuavhengig prisingsmodell vil endre på de barrierene som er nevnt i dette punktet.

PT vurderer det slik at det i dagens regelverk ikke finnes hjemmel til å pålegge noen en bruksuavhengig prisingsmodell.

PT kan ikke ut i fra tilgjengelig materiale [17] anbefale at bruksuavhengig prising innføres gjennom et regulatorisk påbud i Norge. I så fall bør problemer spesielt spørsmål om pris og kapasitetsproblemer vurderes nærmere. Som et generelt utgangspunkt vil likevel PT understreke at tilbyderne selv bør avgjøre om det er hensiktsmessig å tilby en slik prisingsmodell.

i) Hvordan vil bruksuavhengig prising kunne påvirke etterspørselen etter bredbånd og i hvilken grad vil denne prismodellen endre tilbydernes investeringsincentiver i forhold til bredbåndsutbygging ?

1. Bruksuavhengig prising vil kunne medføre økt Internettbruk. Den økte bruken vil igjen medføre at flere raskere vil etterspørre bredbåndsløsninger med høyere overføringskapasitet og utvidet tjenestetilbud. større båndbredde og derfor gå over til f.eks. en ADSL-løsning. Videre kan det tenkes, ved innføring av en bruksuavhengig prisingsmodell, at for tilbudssiden vil det være mere lønnsomt å bygge ut et bredbåndstilbud i forhold til å opprettholde smalbåndsmarkedet, fordi inntektstrømmen fra minuttpris-Internett vil falle vesentlig (dersom man antar at storbrukerne, som står for mesteparten av trafikken, vil hoppe over til et tilbud om bruksuavhengig prising først).

2. Motsatt kan det hevdes at økt bruk av smalbåndsinternett vil redusere etterspørselen etter bredbåndsløsninger, bl.a. fordi bruksuavhengig prising vil gjøre at brukeren alltid kan være koblet på Internett (”always on”), som for bredbåndsløsninger. Videre kan det anføres at investeringsmulighetene vil kunne svekkes fordi kontantstrømmen fra smalbåndsmarkedet svekkes.

Halvparten av høringsinstansene mener at på sikt vil bruksuavhengig prising på smalbåndsinternett øke bruken av bredbåndsinternett (jf punkt 1). Den andre halvparten mener tvert i mot at det ville bli en reduksjon av bruken av bredbåndsinternett (jf punkt 2).

Av rapporten fremgår det, gitt dagens prismodeller for tilgang til Internett, at trenden synes å være at flere husholdninger ønsker en høyere kapasitet hjemme. Hva som vil bli konsekvensen av en eventuell innføring av bruksuavhengig prising, vil som tidligere nevnt, avhenge av prisen sluttbruker må betale for den bruksuavhengige modellen. Som omtalt i punkt 3.2 bokstav i), er det vanskelig å estimere hva sluttbrukerprisen vil bli ved innføring av en bruksuavhengig prismodell. Av rapporten fremgår det at i tillegg til prisen, vil bredbåndsutbyggingen avhenge av tjenestetilbudet. Et bredere tjenestetilbud vil trolig øke behovet for bredbåndsteknologier. Hvordan tjenestetilbudet vil utvikle seg, er det vanskelig å si noe sikkert om. Videre vil nok konsekvensen av en bruksuavhengig prismodell også avhenge av prisutviklingen på andre typer aksessteknologier som for eksempel ADSL. Som nevnt over, fremheves det i rapporten at det forventes en signifikant nedgang i de månedlige bredbåndsprisene de neste årene.

På tilbydersiden kan et pålegg om bruksuavhengig prising gjøre det attraktivt å bygge ut bredbåndsnettet. Særlig gjelder dette hvis tilbyderen bare får en liten gevinst ved en slik prismodell og en større gevinst ved et bredbåndtilbud.

De fleste av høringsinstansene mener investeringsviljen i forhold til bredbåndsutbyggingen vil reduseres av økonomiske grunner. Det fremheves at hvis etterspørselen etter bredbånd reduseres som følge av innføring av en bruksuavhengig prisingsmodell, vil dette igjen medføre reduserte investeringer i bredbåndsutbyggingen.

Da prisen på et bruksuavhengig Internett-tilbud er vanskelig å estimere, er det også problematisk å vurdere på hvilken måte bruksuavhengig prising vil influere på bredbåndsutviklingen. Det er også et usikkerhetsmoment at prisen på alternative aksessteknologer er vanskelig å forutsi.

PT anser det på denne bakgrunn som usikkert, men ikke umulig, at innføring av en prisuavhengig modell kan redusere etterspørselen etter bredbånd.

j) På hvilken måte og i hvilket omfang vil det kunne oppstå kapasitetsproblemer som følge av innføring av bruksuavhengig prising?

De fleste høringsinstansene er enige om at det vil oppstå kapasitetsproblemer som følge av innføring av bruksuavhengig prising. 4 av høringsinstansene mener at eventuelle kapasitetsproblemer kun vil være av forbigående karakter, inntil utbygger tar høyde for det økte kapasitetsbehovet.

Avgjørende for om det vil oppstå kapasitetsproblemer, er i hvor stor grad sluttbrukerne vil gå over til oppringt Internett-tilgang med bruksuavhengig prising. Prisen på dette tilbudet vil da kunne være avgjørende. Et stort antall brukere som går over til en bruksuavhengig prisingsmodell, vil sannsynligvis, spesielt i begynnelsen, kunne føre til visse kapasitetsproblemer. Dette er selvfølgelig uheldig for nettet. Hvis mange benytter Internett-tilgang med en bruksuavhengig prisingsmodell, kan dette medføre problemer også for den ordinære telefontjenesten, inntil kapasiteten blir i nettet tilpasset brukeren (ringemønsteret).

Bruksuavhengig prising er innført i Storbritannia. Sannsynligvis vil bruksmønsteret bli noe forskjellig fra Storbritannia hvis bruksuavhengig prising innføres i Norge. Bakgrunnen for dette er den høye ISDN-penetrasjonen i Norge. Har man Internett-tilgang via PSTN, må man koble seg ned fra Internett hvis man ønsker å bruke eller være tilgjengelig på telefonen. Dette gir brukerne av Internett-tilgangen incitament til å koble seg ned fra Internett når denne tilgangen ikke brukes. Har man derimot ISDN, kan man være tilgjengelig på telefonen selv om man er koblet opp på Internett. Brukeren har derfor intet incitament til å koble ned Internett-tilgangen når denne ikke brukes. Dette kan tilsi at spørsmålet om mulige kapasitetsproblemer, som følge av innføringen av denne prismodellen, kan ha et noe annet omfang enn i Storbritannia.

PT antar at det kan oppstå visse kapasitetsproblemer, selv om det er vanskelig å si i hvilket omfang.

k) Hva bør myndighetene gjøre for å fremme økt sikkerhet ved tilgang til Internett?

Begrepet ”sikkerhet” kan relatere seg til flere ting. Sikkerhet kan bety sikkerhet mot at noen bryter seg inn på PCen (datainnbrudd) eller at PCen blir angrepet av et virus. Alternativt kan det bety sikkerhet mot at opplysninger noen har lagt igjen på nettet blir misbruk av andre.

Utlevering av informasjon fra ISPer om brukere som skal brukes i straffesaker behandles ikke nærmere her.

Det fremgår av rapporten at når det gjelder privatmarkedet, er 31 % av de norske Internett-brukere bekymret for sitt privatliv når de benytter Internett. I dette ligger at de bl.a. er bekymret for at ”feil” personer skal få tilgang til personlig informasjon, samt at de er redd for å bli sporet eller overvåket. Kun 5 % av det norske folk avstår imidlertid fra å bruke Internett fordi de er bekymret for misbruk av privat informasjon.

På den annen side oppgir 47 % at elektronisk handel regnes som sikkert. Paradoksalt nok viser det seg at usikkerhet knyttet til misbruk av privat informasjon øker i takt med økt erfaring med Internett. Det fremgår videre av rapporten at av de bedriftene som ikke har tilgang til Internett, anser ca. 16 % sikkerheten som en barriere.

Rapporten peker videre på at nordmenn er mer skeptiske enn andre mot å utlevere opplysninger. Dette utgjør imidlertid ingen stor hindring for Internettbruk. Kun 4 % tror regulerende myndigheter kan gjøre noe som resulterer i at man endrer syn på sikkerheten.

Bruker med fast oppkobling mot Internett er lettere tilgjengelig for datainnbrudd på en helt annen måte enn ved oppringt aksess Årsaken til at disse brukere ikke tar de forholdsregler som er nødvendige i forhold til sikkerhet, er primært mangel på kunnskap.

Rapporten konkluderer bl.a. med at den viktigste utfordringen ved bruk av Internett i fremtiden vil være å informere og kommunisere med brukerne for å skape tillit. PWC-rapporten anfører at denne informasjonsoppgaven ligger hos alle aktørene, fra ISPer til myndigheter.

De fleste høringsinstansene ønsker at myndighetene pålegger og/eller gir retningslinjer for både ISPer og sluttbrukere for å fremme økt sikkerhet. Dette omfatter både sikkerhet mot datainnbrudd og sikkerhet mot at opplysninger noen har lagt igjen på nettet blir misbrukt av andre.

Spørsmålet om hva slags type informasjon som lagres hos ISPer, er i dag ikke i særlig grad regulert. Det kan for eksempel være hensiktsmessig at det lages retningslinjer for hva slags type informasjon som kan lagres og hvor lenge den kan lagres. Dette er imidlertid spørsmål som Datatilsynet er nærmere til å regulere. Problemer knyttet til dette bør Samferdselsdepartementet muligens ta opp med Datatilsynet via Justisdepartementet. Spørsmål om hvem som kan be om slik informasjon og på hvilket grunnlag hører nok naturlig under justismyndighetene

BBS påpeker at når det gjelder blant annet sikkerhet mot datainnbrudd er mye arbeid er gjort på dette feltet allerede. Til dette vil PT bemerke at også mye arbeid gjenstår. Det er imidlertid nødvendig å gjøre det mulig for sluttbrukerne å nyttiggjøre seg av den kunnskap som finnes. Tilgjengelighet til relevant informasjon vil derfor være viktig. Videre kan myndighetene være pådriver ved å gjøre bruk av nye løsninger og ny teknologi slik at markedet får den inciterende drivkraft som er nødvendig for å markedsføre nye løsninger. Mange sluttbruker vil imidlertid ha problemer med å forstå og ta i bruk informasjon om sikkerheten. ISPer bør derfor også informeres og gjøres oppmerksom på aspektene knyttet til sikkerhet.

Offentlignettforskriftens § 2-10 pålegger bl.a. ISPer å gjennomføre tiltak for å hindre f.eks. ulovlig tilgang til informasjon som ISPen besitter om kunden. Innbrudd i brukerens PC er derimot ikke ISPen ansvarlig for å hindre etter denne bestemmelsen.

PT er av den oppfatning at ISPene ikke bør pålegges å f.eks. ha et bestemt sikkerhetsnivå for sine systemer. PT finner det mer hensiktsmessig gå ut med informasjon og veilede ISPer og sluttbrukere om forskjellige sikkerhetsaspekter, samt å oppfordre ISPer og sluttbrukere til å benytte de hjelpemidler og verktøy som er tilgjengelig. Mange av ISPene tilbyr i dag god informasjon til sine kunder. Det er imidlertid være en fordel for kundene at slik informasjon blir enhetlig, lett tilgjengelig og tilstrekkelig omfattende. Det vises også til PTs anbefaling under pkt. l.

I det videre arbeid vil en objektiv utredning rundt brukerrelaterte sikkerhetsproblemer og løsninger være nyttig. Målet må være at en sluttbruker kan være rimelig sikker på at personlige opplysninger ikke kommer på avveie på Internettet, og at det er vanskelig å gjøre innbrudd i hans PC.

l) Bør det gis pålegg om informasjon fra ISPer til brukere om sikkerhetsnivået for ulike aksessformer og tjenester?

De flest av høringsinstansene er av den oppfatning at ISPene bør pålegges å informere om sikkerhetsnivået sitt. PT støtter dette synet. Pålegg om informasjon vedrørende sikkerhetsnivået kan føre til økt kunnskap hos brukerne, noe som igjen vil kunne skape større tillit ved bruk av Internett. Dette kan igjen resultere at flere bruker Internett. Økt kunnskap om sikkerhetsnivået kan også føre til at sikkerhetsaspektet hos ISPen i større grad enn i dag blir et moment i konkurransen mellom ISPene.

Noen av høringsinstansene har imidlertid påpekt at slik informasjon ikke bare kan etableres ensidig gjennom informasjon til kunden. Forskjellen mellom for eksempel ulike sikkerhetsfunksjoner, kan være vanskelig å forstå for sluttbrukeren. Videre kan problemet være at slik beskyttelse ikke alltid er like lett å etablere og ha oppdatert.

Det fremgår av teleloven § 3-5 at telemyndigheten i forskrift kan bestemme at tilbyder av teletjeneste skal utarbeide leveringsvilkår for tilgang til offentlig telenett. Denne bestemmelsen kan muligens være anvendelig for å pålegge ISPer å informere om sitt sikkerhetsnivå.

PT mener kan være hensiktsmessig å pålegge ISPene å informere om sikkerhetsnivået for de ulike aksessformer og tjenestene de benytter.

[1] Ved utsendelse av rapporten til de 172 ISPer som vi hadde på listen, kom en rekke i retur med beskjed om at adressaten var ukjent.

[2] I Internettsammenheng brukes vanligvis ikke begrepet samtrafikk. I stedet brukes begrepene peering og transitt. En peeringavtale innebærer at to ISPer, som regel av samme størrelse, inngår en avtale om å utveksle trafikk seg i mellom. En transittavtale innebærer at den ene parten påtar seg å sende den andre partens trafikk til en tredje operatør.

[3] Lavere kostnad pr. enhet gjennom bedre utnyttelse av infrastruktur.

[4] Når en produsent som har markedsmakt i et marked gjør bruk av denne til å redusere konkurransen i et konkurranseutsatt marked, får denne markedsmakt til å kunne sette prisen over det det faktisk koster å produsere produktet. Dette fører til et samfunnsøkonomisk tap.

[5] Sluttbruker får egentlig tilgang til en rabattordning.

[6] Betyr at dette kjennetegnet er tilstede i dagens marked

[7] Betyr at dette kjennetegnet ikke er tilstede i dagens marked

[8] Local loop unbundling. Det at tilbyder av offentlig telenett med sterk markedsstilling lar konkurrerende tilbydere leie faste aksesslinjer fra endesentralen og frem til abonnenten Tilbyder med sterk markedsstiling vil fremdeles være den formelle eieren av aksesslinjen, men tilbyder som leier kan velge teknisk løsning, og kunden har ingen relasjon til tilbyder av offentlig telenett med sterk markedsstilling.

[10] NIX – Norwegian Internet Exchange. Samtrafikknutepunkter for Internettrafikk.

[11] Jf høringssvaret fra Uninett, der det informeres om at det vurderes å plassere en NIX i hver kommune.

[12] Eksempelvis ”marius.steen@online.no”. Det forutsettes da at den ISP Marius Steen bestiller gjennom, har bruksrett til online.no, som er registrert gjennom NORID, Norsk Registreringstjeneste for Internett Domenenavn.

[13] Eks. til marius.steen@byline.no, som er domenenavnet til en annen ISP.

[14] Når ”bruksuavhengig prising” anvendes i dette notatet betyr det bruksuavhengig prising på oppring aksess for smalbånd.

[15] Kapasitet over 128 kbit/s vil i dette notatet bli betegnet som bredbånd. Alt under denne kapasiteten betegnes som smalbånd (dvs PSTN- og ISDN-tilknytning).

[16] Det forutsettes av Telenor pålegges et tilbud om bruksuavhengig prising.

Til: Samferdselsdepartementet	Dato: 23. januar 2002
Kopi:	Vår ref.: 01/02717-410
Fra: Post- og teletilsynet, seksjon eS
Tilgang til Internett

Kjennetegn ved konkurranse	ISP markedet – privat	ISP markedet – bedrift
Spredning av markedsandeler	ü [6]	ü
Stort antall aktører	ü	ü
Spredning på geografiske områder og sluttbrukerkategorier	ü	ü
Mulighet for lønnsomhet for alle aktørene	X [7]	X
Mulighet for likeverdige produkter	X	X
Fallende priser (minuttpris og eller abonnement)	ü	ü

Tilgang til Internett